England 6-3 Norge

Det har gått over to uker siden vi spilte mot det Engelske forfatterlandslaget i London, først nå kommer kampreferatet. Hvorfor? Fordi det først er nå den vonde smaken i munnen har begynt å forsvinne, og de søvnløse nettene begynt å opphøre…

Vi ankommer Paddington Recreation Ground en liten time før kamp, det oser cold tuesday night in Stoke av hele anlegget, selv om vi er i London, selv om det er lørdag, selv om klokka bare er fem. Det virker som engelskmennene har ordna velkomstkomité, to ambulanser møter oss under oppvarming, men det viser seg at de er her i et ærend som ikke inkluderer oss.

Før sommeren hadde vi en tropp på femten mann, i ukene og dagene før kampen har organisator Peder Samdal måttet banke på dører og dykke i sofaer for at vi skal kunne mønstre mannskap. Tolv rødtrøyer utgjør følgende lagoppstilling:

Halvard Haga Raavand i mål. Anders Bache, Eirik Ingebrigtsen, Marius Molaug og Peder Samdal bak. Bendik Ødegaard, Martin(Leiesoldat), Lars Haga Raavand, Thomas Espevik og Audun Mortensen på midten. Jo Sannem på topp. Rick(Engelsk norgesvenn) på benken.

Fra start er det Norge som virker mest tent, vi spiller i et høyere tempo en engelskmennene, med en større intensitet. Dessverre matcher ikke presisjonen og timinga intensitetnivået, og de helt store sjansene uteblir. Isteden tar England ledelsen på sin første sjanse i kampen, da et langskudd sniker seg mellom hanskene på Halvard i mål. Vi lar oss ikke sette ut, vi fortsetter å trille ball, å gå på løp, å sette engelskmennene under press på deres egen banehalvdel. Vi skaper sjanser, Espevik skyter utenfor etter gode kombinasjoner med Mortensen. Ødegaard forsøker å lobbe ballen over keeper, men får bare corner. Lars Haga Raavand knuser en engelskmann i lufta, ballen reddes på strek først en gang, og deretter igjen når Raavand dundrer returen i en engelsk ølmage. Når utligninga kommer er det høyst fortjent, Tomas Espevik blir spilt igjennom og sender ballen forbi keeper på halvdistanse. Det virker som vi skal kunne klare å snu kampen allerede før pause, men den gang ei, engelskmennene viser seg dødelig effektive da de tar ledelsen rett før hvilen, på sin andre sjanse i kampen.

Optimismen råder likevel i pausen, det er klart vi kommer til å vinne dette. Vi er bedre enn engelskmennene, det er mer enn nok av sjanser. Vi må bare beholde ro nok til å klare å omsette de.

Hadde Peder Samdal hatt en størrelse større i sko, hadde det stått 2-2 umiddelbart etter pause, men innlegget unnslipper kapteinens utstrakte bein og går til utspill fra keeper. Da er engelskmennene heldigere foran mål, i løpet av fem-ti minutter står det plutselig 4-1. Det må omstilles og nullstilles, strykes ut og skrives på nytt. Men, istedenfor roen vi snakka om i pausen, er det et hint av desperasjon som legger seg over det norske spillet. Avslutningene går over og utafor, stikkerne blir for lange. Lars Raavand vinner nok hodedueller på cornere til at han kunne spilt uavgjort med engelskmennene helt selv, om ikke det hver gang hadde dukka opp en heldig henslengt, engelsk kroppsdel på streken og avverga. England går opp i 5-1 på et frispark, stillinga er altså den samme etter en drøy time på Paddington Recreation Ground, mot middelaldrende engelske forfattere, som den var etter full tid på Intility arena, mot sekstenåringer på toppidrettlinja ved Valle Hovin vgs. tidligere i september.
Vi redder noe av æren den siste halvtimen, vi graver fram et par siste krefter og reduserer to ganger, signert Ødegaard og Espevik, men ikke uten å slippe inn et mål selv også. Vi taper knepent 6-3.

Vi trasker slukørede og nydusja fra anlegget og bort til Queens Arms pub etter kampen. Vi trøstedrikker og trøstespiser. Trøstemingler med engelskmennene. Det blir opplesning og snakk om litterære prosjekter. Stemninga er god, humøret løfter seg et par hakk. Særlig med tanke på mulighetene for revansj, når vi inviterer England til Oslo, gjerne så raskt som mulig.