Tirsdag 24. Oktober var vi, sammen med foreningen !les, invitert til kamp og formidling på Vålerengas Intility Arena, som også huser Valle Hovin videregående skole. Arrangementet var i regi av skolebibliotekar Ingrid Svennevig Hagen og motstanderne var et håndplukket lag bestående av elever som går studiespesialisering med toppidrett.
Tidspunktet for kampstart var satt til det umenneskelige klokkeslettet 08.30 om morgenen, med oppmøte tjue minutter før. Noe som betød at oppvarmingen for undertegnede bestod i lett jogg fra Ulvenkrysset bussholdeplass, iført skatesko fra DC, og med fråd i munnvikene, som viste seg å være rester etter en morgentannpuss utført i halvsøvne. Flere av gutta kan ha hatt lignende opplevelser, da de siste spillerne ramla inn i garderoben et par minutter før kampstart.
Uansett, tretten mann er nok til å stille elleverlag, og lagoppstillingen var som følger:
4-4-2, Håvard Aanes i mål. Eirik Ingebrigtsen, Stig Aasvik, Peder Samdal og debutant Audun Mortensen bak. Joachim Frosund, Lars Haga Raavand, Christian Valeur og Bendik Ødegaard på midten. Diego Palacios og Fredrik Høyer på topp.
På benken: Jo Sannem og Nikolaj Frobenius.
Gutta! Bak fra venstre: Nikolaj Frobenius, Peder Samdal, Stig Aasvik, Lars Raavand, Eirik Ingebrigtsen, Håvard Aanes, Jo Sannem og Joachim Førsund. Foran fra venstre: Fredrik Høyer, Bendik Ødegaard, Audun Mortensen, Christian Valeur, Ole Storø og Diego Palacios
Høstkulda reiv i nesa ute på matta. Banen hvor det til vanlig spilles eliteseriefotball virket ufattelig stor i forhold til de intime og koselige bingene inne på Cageball Nydalen. På tribunen var det kommet tilskuere, sannsynligvis elever ved skolen. Vi stilte oss opp, dommeren blåste i fløyta, kampen var i gang. Valle trilla mye ball i starten, som for å teste hvilket tempo og nivå de skulle legge seg på. Vi hadde mer enn nok med å løpe imellom. Treninger på små baner har nok gjort oss vant til mindre mellomrom mellom ledd, og mellom spillere innad i ledd. Det åpnet seg raskt store flater å boltre seg på for Valles spillere mellom angrepet og midtbanen vår, og mellom midtbanen og forsvaret. Dette gjorde at vi aldri fikk mulighet til å utnytte det fysiske overtaket mange av våre spillere skal ha på gutter i femten-sekstenårsalderen. Vi kom aldri tett nok opp i dem, og kroppstaklingene og duellene hvor vi kunne ha briljert, uteble. Likevel gikk det nesten en halv omgang før det første målet i mot kom. Det var til gjengjeld av det vakre slaget, da en Vallespiller curlet ballen i lengste kryss fra kanten av sekstenmeteren. Fram til da hadde et heroisk forsvar og en god Håvard i mål, stoppet det som var kommet av andre forsøk. Etter dette er det lite å si om den første omgangen, annet enn at Valle fikk kjøre sitt løp uten særlig motstand. Til pause stod det 4-0 på tavla. Vår største, og strengt talt eneste, sjanse i kampen var det Diego som stod for, da han sendte ballen en halvmeter til side for mål fra spiss vinkel.
I pausen gjorde vi et bytte da Nikolaj kom inn på topp. Valle på sin side stilte med helt nytt lag i andre omgang, bortsett fra keeper. Det ble nok en omgang med mye løping imellom, men til tider stod vi bedre og ga fra oss mindre rom, særlig på midten, hvor Lars og Christian jobbet utrettelig. Vi klarte riktignok ikke å hindre at Valle fikk score både nummer fem og seks, uten at vi skapte nevneverdige sjanser. Toppidrettslinjegutta var rett og slett en god håndfull raskere, smartere og bedre enn oss. For ikke å si yngre…
De lærde får strides om sluttresultatet ble 7- eller 8-0, jeg gikk ut av tellinga. Det skal hvertfall sies at baklengsmålene hadde vært adskillig flere uten Håvard i mål. Han vartet opp med flere redninger av høy klasse, og var lagets beste i en kamp hvor vi ble utklasset.
Etter kampen var det duket for to ganger førtifem med forfattersamtaler i skolens bibliotek, ledet av Ole Ivar Burø Storø i Foreningen !les. Temaene var lesing, skriving, litteratur, og ikke minst fotball. Vi stilte med Audun Mortensen og Peder Samdal i første omgang, og Eirik Ingebrigtsen og Nikolaj Frobenius i andre. Gutta gjorde seg ikke bort, verken i rollen som formidlere, opplesere eller intervjuobjekter, og jeg tørr påstå at samtalene var verdt minst en ni-ti mål ute på fotballbanene. Seier til Forfatterlandslaget med andre ord, for dere vet hva man sier: Pennen er mektigere enn skudd i krysset fra hjørnet av sekstenmeter.