De forspilte sjansers kamp

Sol og stekende hete over Sportsplassen på Lillehammer, litteraturfestivalstemning og spenning i lufta i byen hvor det hele starta for ti år sida. Idet skjerpa og klare forfatterfotballspillere i enten rødt eller gult entrer matta for å varme opp har noe av det som ble utslagsgivende for resultatet i kampen allerede inntruffet…

Vi må skru klokka tilbake et døgn, til lanseringa for antologien En plutselig frigjørende pasning, forfatterlandslaget forlags første utgivelse. Gutta er samla etter opplesning og VM-samtale, nå samtales det videre rundt bordene i Søndre park. Et av emnene er at Sveriges keeper er blitt syk og ikke kan spille morgendagens kamp, de trenger hjelp med å finne en erstatter. Det telefoneres, meldes, snappes og mailes til aktuelle kandidater, vi legger ut annonse på Finn og laster ned tinder, men en sisteskanse vi kan tilby svenskene ser ikke ut til å være å oppdrive. Så, kaptein og spillende assisterende trener Eirik Ingebrigtsen møter tilfeldigvis på mannen som dømte forfatterlandslagets første kamp for ti år sida, han nevner problemet, og under middagen senere på dagen kommer telefonen om at svenskene har keeper, en mann ved navn Robin.

Tilbake til Sportsplassen og oppvarminga, ved synet av mannen svenskene har fått i buret går det opp for oss at han ikke akkurat debuterer mellom stengene. Men vi er profesjonelle, tenker ikke på det, tar kun en rask notis om at det nok er lurt å skyte hardt og lavt og fokuserer videre på oss selv. Trener Tore Rem har pep-talk, vi skal ligge bredt med midtbanen når vi går i angrep, være mer kompakte når svenskene har ball. Vi skal slå langt på hurtige offensive spillere dersom det åpner seg rom på den relativt korte banen, og ellers spille oss framover med raske, korte og presise pasninger – pass and move. Vi skal være konsekvente i forsvar, og skyte mye i angrep. For å psyke ut tidligere Italiaproff Martin Bengtsson, har Sondre Midthun tatt på seg Inter Milan-shorts. På tribunen sitter speaker Davy Wathne som har pugga navn og draktnumre. Innmarsj, hilsning og overlevering av bøker, etterfulgt av ett minutts applaus i respekt for de to svenske spillerne Marcus Nordlund og Pontus Lindh, som begge gikk bort i løpet av det siste året. Så er det klart til kamp.

Lagene. Foto: Mette Banken.

Lagoppstilling: Aleksander Heyerdahl i mål. En bakre firer bestående av Eirik Ingebrigtsen, Johan Mjønes, Peder Samdal og Peter Strassegger. Thomas Espevik, Fredrik Høyer, Sondre Midthun, Torkjell Leira og Audun Mortensen på midten. Bendik Ødegaard på topp.

Solid Benk: Nikolaj Frobenius, Lars Raavand, Stig Aasvik, Jo Sannem og Christian Valeur.

Jeg lovte meg selv at jeg ville gjøre mitt ytterste for ikke å se deg i ansiktet igjen. Dette skriver Gianluigi Buffon i sitt dikt til fotballmålet, som er første tekst i En plutselig frigjørende pasning. Sveriges innlånte sisteskanse virker å ha gitt buret bak seg et lignende løfte, det er tydelig at Robin blir vanskelig å overliste. Men komplett umulig er det langt ifra. Vi spiller bra, ballen befinner seg stort sett på svenskenes banehalvdel, Midthun har tatt kontroll over midtbanen, Espevik og Høyer finter og skyter, det som ikke går utafor eller i stolpen tar keeper Robin seg av, Ødegaard blir avvinka for offside, korrekt og ukorrekt om hverandre. Bakover stanser Mjønes og Samdal det som kommer av lange baller mot den høyreiste svenske spissen med rastafletter ned til leggbeskytterne.

Innlagt drikkepause etter tjue minutter, formaninger fra Rem om å kjøre på videre. Frobenius og Sannem inn, mer løping og skyting, et par forsøk på å kontre etter at svenskene har hatt corner. Torkjell Leira prøver å gi Martin Bengtsson en klem idet han sendes på løp, Bengtsson vil ikke ha klem, men frispark, dommeren ikke enig. Davy Wathne utroper Thomas Espevik til motor for Norges offensive spill, en påstand vi stiller oss bak. Siddisen forserer svensker og kommer til avslutninger. Norsk corner i omgangens siste minutt, nydelig slått på panna til Stig Aasvik som har kommet inn, headinga er god, men så var det denne keeperen da. Er oppe i høyre kryss og får avverga, 0-0 til pause.

Jeg brenner store sjanser og blir like sjokkert hver gang. Dette skriver Audun Mortensen i sitt fotballfaglige selvportrett i En plutselig frigjørende pasning. En setning som er beskrivende for sjansebonanzaen i andre omgang. Til tider ser det litt ut som en håndballkamp, hvor nordmennene står samla i halvsirkel rundt svenskenes målgård og triller ball på leting etter åpninger. For det eksisterer åpninger, ikke overraskende og fullt fortjent er det Thomas Espevik som finner en med et skudd som endelig overlister nordmannen i det svenske målet. Etter dette fortsetter trøkket fra norsk side, det resulterer i noen skikkelig saftige målsjanser, og noen skikkelig saftige bom. Audun Mortensen får en retur på leggen og sender ballen over tomt bur, Lars Raavand mottar en ball helt alene på bakre stolpe, men får verken legg eller noe annet på den. Fredrik Høyer sender en vakker heading i retning lengste stolpe, men ballen havner på feil side av den. Sondre Midthuns forsøk fra like utafor boksen, som i hodet hans nok skulle havne i lengste kryss, havner isteden i keepers fang. Alt dette mens Davy Wathne lirer av seg kommentarer som, tross inneholdende humor, er som havsalt i nyåpne sår for norske spillere.

Thomas Espevik scoret i sin første landslagkamp, tar man med de to treningskampene i oppkjøringa har han scoret i tre kamper på rad.

Bakover virker alt trygt og sikkert, Stig Aasvik vinner det som er av hodedueller, Peter Strassegger har blitt flytta over på høyreback og har kontroll der. Likevel, det som ikke skal skje skjer, et plutselig og flyktig ufokusert øyeblikk. En lang ball, svenske på løp, misforståelser om hvem som skal klarere, en uheldig norsk touch, en heldig svensk, ballen spretter rart, er plutselig forbi en utrusende Heyerdahl i mål. Det er til å miste motet av for hardtarbeidende norske spillere, men man gir seg ikke. Tore Rem tar grep nesten umiddelbart, og tross betegnelsen «kaotisk kampledelse» fra kommentator Wathne, skaper Norge nye muligheter. Det smeller i stolpen for endte gang, det vil seg ikke for de rødkledde.

Forrige gang et uavgjortresultat føltes like mye som et tap eksisterte fortsatt Den føderale republikken Jugoslavia. Et annet Norsk herrelandslag i fotball spilte 0-0 mot Slovenia, havna med det bak nettopp Jugoslavia på antall scorede mål, og røyk ut av fotball-EM. Skuffa måtte vi takke for kampen etter 2×40 minutter, selv om svenskene forsøkte å trøste, «det va inte rättvist».

Peder Samdal(t.h.) fortviler etter at seieren glapp.

Vi regelrett åt og drakk bort 2-5 tapet, skriver Eirik Ingebrigtsen i sitt referat fra den aller første forfatterlandskampen mellom Norge og Sverige i En plutselig frigjørende pasning. Det blir mat og drikke også i år for de som deltar på bankett, det blir opplesning fra Pontus Lindhs Appendix, svenskene synger tradisjonen tro Vem kan segla förutan vind, Norges trønderske delegasjon ved Johan Mjønes og Torkjell Leira svarer med lokal drikkevise. Avtroppende materialforvalter Eirik overrekkes takksigelser og whisky. God stemning, vi tar den med oss ut i festivalnatta, Robin møter oss på byen, vi motstår fristelsen til å putte noe i ølen hans. Fordelinga av fornuft viser seg å være skjev på laget, noe som resulterer i at noen går hjem til hyttene til forstandig tid, andre igjen blir til det stenger. Et nattbad etterfølges av nachspiel verdig en russegjeng på tur til landstreff, og undertegnede befinner seg på et tidspunkt tilbake på Dana cup 2013, og natta man gjorde alt for å drukne skuffelsen etter å ha røket ut på straffekonk i åttendelsfinale etter nettopp 1-1, mot Kalmar fra nettopp Sverige.